Tiden hjemme

24.05.2018

Beklager for sein oppdatering, jeg vet mange av dere lurer på hvordan det går. Tusen takk for alle meldinger <3 Jeg må begynne med å si at det går veldig fint. Jeg tar det med ro og koser meg med litt syssel i hagen og turer med Ariel. Har vært noen dager der jeg har blitt litt ivrig, noe jeg har fått svi for. Så jeg må minne meg på å ta det veldig med ro.

Vi kom hjem i 18-19 tiden på 17. mai og var naturlig nok meget trøtte begge to. Selve flyreisen hjem gikk mye bedre enn det den gjorde frem, noe som var utrolig deilig for både Huy og meg. Er jo ikke moro for han heller når jeg er helt vrak på tur.

Mamma og pappa hadde gjort en fantastisk innsats hjemme i Porsgrunn og det var så deilig å komme hjem til en stelt hage med friske blomster og nyklipt gress! Tusen takk <3 Og hvor godt det var å se Ariel igjen? Det kan ikke beskrives! Ariel på sin side var mest glad for å se Huy, haha! Takk skarru ha! I går hentet vi marsvingutta våre, Fudge og Max, hos Sandefjord Zoo, så nå er hele gjengen samlet her.


India var mye. Hun var fin, varm og full av snille mennesker. Hun var også plast, støy og mennesker som både filmet og tok bilde uten å spørre, men aller mest var India en redning.

Jeg har alltid hatt et veldig romantisk aladdin-syn på India. Det er klart at når vi havnet mitt i en smeltedigel av kontorbygg, motorveier, plast og ingenting- så klarte jeg ikke akkurat se ånden i lampen i umiddelbar nærhet. Likevel var det et bankende hjerte i India som gjorde at jeg trivdes uansett. Heldigvis, på tampen av reisen, fikk vi sett ørlite grann av det faktiske India. Det trengte jeg. Nå var jo dette overhodet ikke en ferie, men det var jo litt deilig å se noe annet enn bare hotell, venterom, sykehus og klinikker.

Reisen har gitt meg mer enn jeg kunne drømme om når det kommer til behandling og det at jeg ikke skriver dette med avstivet nakke er for meg den største gaven. Det vil føles uvirkelig lenge og jeg tror aldri jeg vil slutte å få gåsehud når jeg tenker på det.

Jeg har ingen arr i nakken og forferdelig rekonvalesenshistorie og vise til. For meg har dette vært som en drøm nettopp fordi jeg ikke måtte gjennom det. Klart det har vært smerter og mindre gode dager, det vil nok bli plenty av det fremover også, men jeg føler meg i hvertfall veldig trygg og håpefull. Jeg vet at dette vil ordne seg.

Jeg merket fort at noe begynte å skje med nakken, i positiv forstand, men så dalte det litt igjen. Det er jo ikke sånn at jeg er helbredet, men ting er overhodet ikke gjort på et knips med en operasjon heller. Dette er ikke gjort på en dag og det er jeg fullt klar over. Selve skadene blir jeg jo aldri kvitt, men at jeg skal få en hverdag der jeg faktisk klarer å leve er jeg ikke i tvil om. Kanskje jeg kan begynne å jobbe i fremtiden?

Det var mye tristere å dra fra India enn det jeg trodde det skulle bli. Etter at vi sa hadet til gjengen på hotellet begynte jeg å gråte i taxien, det føltes veldig rart å skulle dra hjem. Klart det var godt når vi faktisk var hjemme, men det er rart å komme tilbake til hverdagen også. Det føles veldig kjedelig og stille akkurat nå.

Jeg tror uansett dette blir en bra sommer og jeg gleder meg til fortsettelsen :) Jeg skal ta med meg det jeg har lært og stå på for å bli best mulig i nakken! :)