Siste innlegg fra India del 3

15.05.2018

Inneholder detaljer om hvordan turistelefanter og dansende bjørner lever, men også mange fine bilder av lykkelige dyr :)

Skrevet 14. mai 

Jeg kan ikke beskrive det vi har opplevd i dag. Det finnes ikke ord. Det er jo dette Huy og jeg burde jobbe med. Vi burde ta med Ariel og marsvingutta til India burde vi! :) Tenk for det første at jeg i det hele tatt føler meg såpass ok at jeg klarer å være på farten en hel dag, men tenk også så heldig jeg er som får oppleve på nært hold noe jeg brenner for. 

Skjønne og morsomme Peanut gomlet i seg mat og tok seg en dypp i bassenget sitt like etter vi hadde spist lunsj. 

Elefantene vi møtte var helt utrolige. Menneskene som jobbet med de var også helt fantastiske! Vi har lært så mye og dette er en organisasjon jeg vil støtte livet ut. 

Huy og jeg har ved flere anledninger støttet redningsaksjoner av moon bears i Asia, jeg har også nevnt det her på bloggen, men Wildlife SOS India hadde jeg ikke hørt om før. I do now foråsidetsånn :) Håper jeg kan bidra til at flere blir oppmerksom på denne flotte organisasjonen. --> Check it out! <--

Elefantene på reservatet blir badet og skrubbet hver dag, de har tilgang til eget basseng som ofte blir renset, de drikker alt vann de måtte ønsket (dette blir skiftet to ganger om dagen) og de får enorme mengder av riktig mat og frukt. Det å se hun på bildet over legge seg ned for å ta en blund mens hun ble vasket var helt nydelig. Hun var en bestemt ung dame som gjorde akkurat som hun ville. De står ikke på betong hele tiden, men det er på denne plassen de får stell :)

Vi fikk akkurat se når det kom et lass med frukt som blir veid og fordelt. De kutter opp alt like før mating slik at det er helt ferskt. De skriver også ned presis hvor mye hver elefant spiser og hva som blir liggende igjen. De hadde også en stor tavle hvor det ble ført opp hva hver enkelt elefant ikke liker. Noen syns ikke papaya var godt, noen syns at kål var pyton. Veldig artig å se :)

De går på turer og de har veterinær på senteret som pleier og hjelper de hele tiden. India sin første elefantsykebil har de fått, dere kan tenke dere fasilitetene og størrelsen! Og om 6 mnd står sykehuset for disse enorme kjempene klart. 

Her ser dere tydelige rifter fra en "bull hook" på øret :(

I stedet for jernkroker som blir kjørt inn i huden for å få de til å adlyde, så bruker de et belønningssystem med frukt slik at elefantene opplever det som utelukkende positivt og ikke opplever noen form for smerte. De må jo få hyppige behandlinger for skader som tidligere har blitt påført, dessverre sliter mange av elefantene veldig med infeksjoner i negler og bein.

Hvordan de stoler på mennesker etter det de har vært gjennom er over min forstand, men det gjør de. De lyder navnet sitt og vi fikk se når de ble matet, vasket, når de selv badet og koste seg. Vi kunne også delta på flere av tingene, men da måtte vi ha vært der lengre noe vi dessverre ikke hadde anledning til. 

Jeg la merke til alle detaljer og jeg ble så utrolig glad. Jeg gleder meg til å sove og tenke på at de er trygg. Disse elefantene har vært gjennom helt grusomme ting, vi så en dokumentar, men jeg klarte ikke se på og satt og gråt hele tiden.  Elefantene blir tatt fra moren (som blir drept) når de er veldig små. For å kontrollere et så smart og stort dyr får de overhode ingen kontakt med andre av samme art. Det første som skjer er at de blir sperret på et mørkt lite område der de blir bundet og mishandlet, torturert på det groveste uten å få mat og vann over en lang periode. Banket, slått, stukket. Når de da kommer ut er de bare et skall og menneskene har full kontroll. Kjettingene som blir brukt har lange og tjukke spikre som kjøres inn i huden hvis de prøver å bevege seg, dette går de med hele livet når turistene ikke ser. De lange jernstengene med krok kjøres i ører og skalle for å få de til å gå til høyre og venstre. Lidelsene er ikke til å tro.

Så vær så snill: ikke dra til Asia og tenk at det er kult med en tur på elefantryggen. Det er dyreplageri bak UANSETT hvordan du prøver å rettferdiggjøre det. Det er en grusom tortur som ligger bak å kontrollere et så stort dyr. Tror dere ikke meg kan dere gjøre noen kjappe søk på Google.

Vi var heldig å bli kjent med et nydelig par fra USA som var på bryllupsreise, utrolig koselig å dele denne opplevelsen sammen med de.

Hvis dere ser nøye etter og legger merke til en flekk på klærne mine så skyldes det at en av elefantene sølte på meg når hun spiste :)


Etter besøket hos elefantene dro vi til en svær park hvor det var reservat for sloth bears som har blitt brukt som dansede bjørner. Dette er drevet av samme organisasjon.

Det var en rekke andre dyr her også, blant annet sjakaler, pinnsvin, kaniner, påfugler, dådyr ++ og ikke minst: aper. Bjørnene har ikke noe jaktinnstinkt så apene hoppet fritt rundt hvorenn de måtte ønske.

Her gråt jeg flere ganger, skadene og traumene var så mye mer synlig på disse stakkars dyrene. «Dansende bjørner» er noe som er vanlig i flere land, jeg var dessverre selv vitne til dette i Bulgaria da jeg var liten og jeg har lyst til å gå til en hypnotisør for å slette minnet. Glemmer det ALDRI!


Mødrene blir drept og babyene blir stjelt. De setter de på glovarme plater som gjør at de hopper og må stå på bakbena. Så kjører de tjukke pinner eller tjukke slags nåler gjennom neseborene og totalt ødelegger nesen. Dette fester de tau i og drar til. Om og om igjen. Vipps så har du en dansende bjørn. Tennene, med røtter og det hele, blir trekt ut. Kan dere forstå snerten de må ha opplevd? Tennene vokser aldri ut igjen og det er derfor disse bjørnene må få spesiell grøt som inneholder det de trenger av frukt og næring. Noen av bildene vi så var helt, helt forferdelige. 

रानी 

Ranee (Queen)

Bjørnene vi så hadde alle arr, alle som en. De har fortsatt så store traumer og hører fortsatt musikk i ørene sine, så noen begynte plutselig å danse når vi var der. Flere år etter de har blitt reddet. Det var veldig tøft å se. For å unngå at de skal kjede seg å gjøre dette har de både hengekøyer, basseng og mange muligheter til å kose seg. Bjørnene har jo aldri fått lære å klatre i trær av mammen sin, alt de har lært er å danse for mennesker.

Guiden vår, nydelig fyr, fortalte at når de fjerner tau og nåler fra nesen deres så gjemmer bjørnene seg i en uke. For de tror at de skal få en ny satt inn. Noe som selvfølgelig aldri skjer, og litt etter litt klarer de å stole på at de er trygg. Stor boltreplass, fersk mat og vann hver dag. 

Det som er så flott er at myndighetene er med og får dyrene trygge. Det som skjer er at SOS Wildlife India betaler mannen/familien som har hatt dyrene. Umiddelbart høres kanskje dette litt rart ut, men da får de mulighet til å skape en fremtid, slik at ikke de fortsetter eller at barna bringer videre denne stygge ukulturen. Mange av de vi møtte i dag hadde før hatt bjørner som inntekt, men nå jobbet de på sentrene. Så det hjelper ikke bare dyrene, men lokalsamfunnet også. I dag er det slutt på dansende bjørner i India takket være denne organisasjonen. 

På slutten av dagen var jeg trøtt, full av inntrykk og hadde ganske vondt i nakken. Mindre enn forventet, og uansett hvor vondt jeg hadde hatt ville det virkelig være verdt det etter en så flott dag.

Endelig har vi fått sett India. Menneskene, dyrene og alt vi har opplevd i dag vil jeg huske for alltid. Jeg håper så mange av dere som har mulighet vil sjekke ut arbeidet de gjør. Veldig gjerne gi de en slant også, jeg kan gå god for begge sentrene, menneskene her er helt enestående og dyrene får alt de trenger.

Stor takk til vår superkule, morsomme og sarkastiske sjåfør Rajeev som viste seg å være en veldig dyktig fotograf :)


Hvis dere vil lese mer og kanskje støtte bjørnene eller elefantene, sjekk ut Wildlife SOS India HER  


Skrevet 15. mai

Mamma sendte en melding og lurte på når vi var hjemme 18. mai, og når vi sjekker billettene ser vi at vi har tatt feil og skal dra i morgen! Noe som betyr at vi er hjemme på sjølvaste nasjonaldagen. I kjent stil begynte jeg å gråte fordi jeg føler ikke jeg er så klar for hjemreise likevel. Kanskje det var en blanding av inntrykkene fra gårsdagen og alt, jeg vet ikke. Kanskje jeg også er litt redd for å ikke ha teamet rundt meg lengre. Jeg vet jo at jeg klarer dette, reisen slutter jo ikke her :) Det var bare et lite sjokk, tror jeg.

Oppdaterer nok ikke noe mer før jeg er hjemme nå, så tusen takk for at dere har vært med meg i kofferten. Og igjen: takk for at dere har gitt meg muligheten.