Det er mye å smile for

06.06.2018

Tropevarmen måtte vel ta slutt en gang den og, men i morgen er det meldt 28 grader igjen og det blir deilig etter noen dager med vind :) Vi får dessuten besøk fra nydelige Eirin som startet Spleisen! Det blir koselig å møte henne og gi henne en klem.

Ariel pleier å ligge i grusen hvor det er skygge og hvor hun har full kontroll på naboer og alt som skjer. Naboen har mange hunder som bjeffer så fort de ser folk og jeg er så glaaad Ariel ikke svarer de. Det hadde vært slitsomt. Uansett, i forrige uke ville hun ha litt kos og sovna i den stillingen dere ser på bildene, midt i solsteiken.

Jeg merker at jeg kjeder meg litt for tiden, det er så mye jeg vil! Jeg har en helt annen energi nå enn før. Kanskje ikke så rart. Smertene har preget livet mitt på så mange plan, jeg er liksom så "lett" nå, om det gir mening? Jeg tar det jo med ro, men det er veldig mye jeg har lyst til :) Det har blitt mange fine turer med Ariel og vi planlegger en telttur i nær framtid. Min drøm! Mulig det blir i hagen i første omgang :)

Her er Fudge og Max :) Savner Brum og Basse så mye enda, det er helt sykt! Klarer ikke å se bilder av de uten å bli trist blandet med "ååå, så søte". Vi begynner å bli bedre kjent med Fudge og Max nå, så det er veldig koselig.

Det er Max (han som er grå) som er sjefen, selv om han er mange år yngre enn Fudge. Fudge er definitivt den som er mest glad i kos, mens Max er det som viser glede mest ved å hoppe rundt i buret så det flyr spon alle veier :P Haha! Vi pleier å kose med de om kvelden, da henger de i sofaen med oss når vi ser TV. For å unngå at de slipper små, brune perler rundt over alt så har vi kjøpt en liten kattehule til de der vi kan ta av "toppen". Det hygges!

Vi gleder oss til det årlige besøket av familie i sommer :) Det var jo fjernt for meg bare for noen måneder siden, å tenke at jeg skulle være i form til å ha besøk. Nå er alt helt forandret og denne sommeren er allerede så fin! 

Før var det en kamp og mye negativt ved det å bare skulle gå ut døren. Nå føles alt så annerledes og denne "lette" følelsen kan jeg ikke huske å ha kjent på før. Jeg har ikke skulket noen av dagene med opplegget fra India, og det tror jeg at jeg ser gevinsten av. Det skjer jo ikke noe over natten, men likevel setter jeg pris på hver eneste dag jeg føler mindre smerter, jeg legger virkeliiig merke til det. Naturlig nok. Men jeg prøver likevel ikke å fokusere noe på det, jeg tar dag for dag. Jeg tar ikke noe for gitt og jeg er så utrolig takknemlig! Jeg hadde meg en skikkelig "smell" i nakken før jeg skulle i dusjen her en dag, men med tanke på den fine dagen jeg hadde hatt frem til det skjedde, så var det egentlig ikke noe å snakke om.

Huy knipset disse bildene av Ariel og meg bare for en times tid siden, og jeg tenkte vi kunne ta et sammen også. Resultatene ble av litt ymse kvalitet, hahaha!

Han fikk håret mitt i øynene :p

Ellers kan jeg melde om at det har flyttet et spurvepar inn under taket vårt og det er så koselig. De bygger rede om dagene og det er så søtt å se hvordan de styrer og steller. Løvetann, øyenstikkere, ull fra Ariel og småkvist- det er ikke grenser for hva de ikke skal ta inn til redet. Og jeg fanget noen blinkskudd med kameraet (desverre er ikke bildene av beste kvalitet).

Jeg skal gi meg for denne gang! :) Det er koselig å se at mange av dere klikker dere inn for å lese her på bloggen selv om den mest spennende biten av denne reisen av over. Setter pris på all støtten!