Om meg 

Jeg heter Hanne, jeg er 30 år og bor i Porsgrunn sammen med min samboer, Huy. Sammen er vi foreldre til samojedhunden Ariel som fyller 10 år til sommeren, og marsvingutta Basse (1 år) og Brum (ca.7 år) aka. B-gjengen.​ 

Jeg elsker dyr, og har reddet både fugler og hunder i både inn- og utland. Min drøm er å dra til Vietnam en dag og se arbeidet Animal Asia gjør for moon bears. Jeg brenner for dyrevelferd og det å se dyr som er skadet eller i nød, det får meg til å grine meg i søvn.

Jeg interesserer meg ellers mye for dokumentarer, musikk, dinosaurer (jeg elsker dinosaurer), botanikk, kosmologi, astronomi og historie. Dessverre har smertene i nakken hindret meg i både utdannelse og jobb, noe jeg har slitt veldig med å akseptere.

Alt jeg er, og alt jeg vil, blir overskygget av smerter. Smertene styrer hele livet mitt og jeg klarer nesten ikke gjøre noen vanlige ting på egenhånd lenger. Det å handle, lage mat, kjøre bil, være sosial osv. det er ting jeg ikke klarer lenger. Jeg er totalt avhengig av hjelp fra Huy. Av og til må han vaske meg når jeg ikke klarer å stå oppreist i dusjen. Han må gjøre alt det praktiske i hverdagen, og uten han hadde jeg helt enkelt ikke klart meg. Lenge sov vi på madrasser i stuen, sånn at jeg skulle slippe å gå ned trappen hver morgen. Ofte klarer jeg ikke sitte normalt i sofaen så jeg tilbringer mye tid liggende flatt på en yogamatte på golvet. Smertene er uutholdelige og det kjennes ut som hodet skal trille av når som helst. Når jeg ikke går med nakkekragen min så støtter jeg ofte hodet med hendene. Nå om dagene begynner jeg å miste følelsen nederst i nakken og i min høyre arm.

Her i Norge er det verken vilje eller kompetanse om disse skadene, så i stedet for å henvise til utlandet, sier "spesialistene" at skadene ikke finnes. Høres rart ut, ikke sant? Det er dessverre realiteten jeg og andre nakkeskadde her i landet må forholde oss til. Vi blir kalt deprimerte og blir fortalt at skadene er innbilt. Det er vel lettest sånn, så slutter vi kanskje å kjempe til slutt. Det at verdens ledende nevrokirurger, professorer, radiologer og leger i utlandet kan alt om skadene- det bryr man seg ikke om her i lille Norge. 

På egenhånd har jeg måtte leite meg fram til noen som kunne hjelpe meg. Jeg har møtt stor motstand på veien.  Det er kjempedyrt å ta stående MR i utlandet, og det er ingen støtte å få her til lands. Det er ingen hemmelighet at jeg sliter veldig økonomisk, og det er derfor jeg må ha denne innsamlingen, jeg hadde ikke startet den hvis jeg ikke virkelig måtte.

Vil du lese hele historien fra jeg fikk skadene og fram til nå, klikk her.

Vil du lese om skadene klikk her.

Jeg håper at jeg en gang i fremtiden kan få en normal hverdag og et liv. Jeg håper dere vil hjelpe meg på veien til å få operasjonen jeg trenger.​