Tanker

11.04.2017

Jeg er veldig sikker på at alt vil ordne seg. Likevel har jeg tanker og spørsmål rundt hele situasjonen. Alt er så usikkert. Når blir en eventuell operasjon og hvordan vil den prosessen bli? Vil jeg få en forferdelig reaksjon etterpå eller vil det bare være en lettelse? Uansett er det godt å ha et mål å se frem til. Jeg er rolig og tar en dag av gangen.

Jeg er ikke redd og jeg gruer meg ikke til operasjonen jeg håper å få tatt, men det er klart at jeg lurer jo på hvordan det blir å ikke kunne bevege nakken. Jeg lurer også på hvordan det føles når hodet ikke kjennes ut som en bowlingkule som skal trille bortover golvet når som helst.

Og hvordan er det egentlig å kunne klare seg normalt gjennom en dag? Hvordan er det å kunne gå på butikken og bære en pose med varer med seg hjem?

Hvordan føles det å gå gjennom en folkemengde uten å være redd for at noen dulter borti deg? Hvordan føles det å gå gjennom en folkemengde i det hele tatt. 

Det hadde vært så deilig å ikke være så avhengig av hjelp hele tiden. Det hadde vært deilig å være fri fra disse smertene som tar fullstendig over. 

Jeg kommer ikke over det faktum at folk flest ikke har vondt på denne måten. Det er så rart å tenke på at livet ikke skal være vondt. 

I dag har jeg fått tatt en dusj og jeg orker å fungere litt mer. Det er deilig!  Ariel spiser både frokosten og kveldsen sin ute om dagene siden det er så fint vær, og hun nyter å ligge ute på gresset. I går skremte jeg livet av Huy når jeg smalt opp rullegardinen på soverommet for Ariel og jeg ville se på stjernehimmelen. Ha-ha! Huff. Vi så på fullmånen, planeter og stjerner. Det er godt mulig at hun speidet mest etter nabokattene, men koselig var det uansett.