Psykogene smerter, sa du?

01.03.2017

Jeg tror alle som er nakkeskadde her i landet kan kjenne seg igjen i det å bli dømt. Ikke bare nakkeskadde, men andre med sykdommer og skader som det ikke er kunnskap om i Norge. Kanskje blir noen dømt av kollegaer, familie eller venner, men verst er det når de som skal hjelpe deg og ha alle svar, forteller deg at du har psykiske problemer.

Jeg skal ikke nevne navn, men for mange år siden var jeg hos en kvinnelig nevrolog på Aleris avd. Marken i Bergen. Og akkurat den episoden vil jeg fortelle om.

Jeg gikk til timen og var positiv som alltid. "Dette er dagen, nå skal jeg endelig få hjelp!".

Vi hilste og snakket kort om smertene og symptomene mine. Jeg skjønte allerede at dette var en dame som ikke kom til å hjelpe. Det var noe i måten hun svarte meg på. Hun var så dømmende i det kalde blikket sitt.

Hun ba meg kle av meg ned til undertøyet og gå frem og tilbake på golvet. Så måtte jeg lukke øynene og ta meg selv på nesen med hver pekefinger. Etter det måtte jeg stå på ett ben. Jeg tror jeg måtte hoppe eller hinke litt også.

Jeg kledde på meg og satt meg ned. Jeg kan ennå huske de fortvilte øynene mine, for jeg så de i refleksjonen i et bilde hun hadde på veggen. Jeg husker ansiktet mitt, hvor sliten og trøtt jeg var fra en lang natt med smerter.

"Det er ikke en skade fra noen bilulykke i hvert fall", sa hun mens hun noterte.

"Okei" svarte jeg mens jeg skalv i stemmen.

Hun snudde seg bort fra dataskjermen, lente seg over pulten og foldet hendene mens hun sukket. "Har du det vanskelig på jobb?".

Jeg ble litt satt ut. "Nei det går veldig fint i den skobutikken jeg jobber i 6 timer i uken, jeg bare...". Der begynte tårene å komme. "Jeg bare har sånne ufattelige smerter!"

Jeg tørket tårene og prøvde å samle meg.

"Jaha" sa hun og tok frem en sprøyte som hun fylte med noe jeg ikke husker navnet på. "Pek der du har vondt da, er det her?" sa hun og trykte.

Hun trykte på et punkt det er vanlig å ha vondt hvis man har skade i C3/C4. "Ja, der har jeg veldig vondt" svarte jeg.

Hun satt nålen i punktet.

Jeg spente kroppen og skrek høyt ut mens jeg klamret meg til stolen. Jeg gråt helt ukontrollert, det var en smerte jeg ikke unner noen (bortsett fra folk som er stygg med dyr. Og rasister.)

Hun ble forskrekket. Hun gapte litt og sperret opp øynene. Hun ble tydelig sjokkert over reaksjonen min.

Jeg husker ikke hva mer som ble sagt etter det.

Etter en ukes tid var jeg tilbake og hun spurte meg om jeg følte meg bedre. Jeg fortalte at smertene var dessverre ikke noe bedre.

Igjen lente hun seg over pulten og foldet hendene. Jeg glemmer aldri ordene som kom ut av munnen hennes: "men dette her at du ikke gidder å jobbe Hanne, det må du bare legge fra deg".

Jeg var stille. Sa hun virkelig det?

Når jeg gikk ut fra kontoret gråt jeg. Jeg gråt i bilen da mamma hentet meg. Jeg gråt da jeg kom hjem. Jeg gråt faktisk hele dagen.

Den natten snakket jeg høyt med meg selv og spurte om smertene bare var i hodet mitt. Jeg prøvde å tenke godt etter når jeg hadde vondt. Var det bare når jeg stod på jobb de 6 timene i uken? Nei, det var jo ikke det. Det var vondt når jeg hadde kosekveld med venner. Det var vondt når jeg spiste middag. Det var vondt når jeg satt barnevakt. Det var vondt jo faktisk vondt 24/7.

Jeg ble sterkere av denne episoden. Jeg forstod at jeg kommer ikke til å få hjelp med det første. Dette kom til å bli en kamp. Jeg må lete etter noen som virkelig kan noe. Noen utenfor Norges grenser. Som en eldre fastlege, han gikk av med pensjon, sa til meg: "du kommer til å få hjelp, Hanne. Det gjelder bare å navigere rundt i den store jungelen til du finner noen med rett kompetanse."

Det skulle dessverre ta mangen år får jeg hørte om Upright MRI.

I fjor hentet jeg ut journalen min, som den anonyme kvinnelige nevrologen på Aleris avd. Marken i Bergen skrev.

"Viser mer smerte enn normalt ved injeksjon, har lav smerteterskel. Psykogene plager, men nekter for depresjon. Tar lett til tårene under samtale".

Lav smerteterskel var det som provoserte meg mest.

Jeg skulle ønske jeg kunne gå tilbake til den Hanne som satt hos deg på kontoret den dagen. Jeg skulle visket i øret hennes at alt vil gå bra. At om mange år frem i tid har du mange som støtter deg. Om mange år frem i tid har du en operasjon i sikte. Hold ut, bare litt til.

Hold ut.