Om det å presse seg selv

17.08.2017

Tirsdag var vi på besøk til storebroren til Huy og familien. Jeg hadde sinnsykt hodepine når vi kom til de, dere som har migrene kjenner til følelsen når man er kvalm og smerten i hodet føles som en lammelse som bretter seg nedover halve ansiktet. Av en eller annen fantastisk grunn forsvant den, eller den brøt ikke helt ut. Vi spiste en deilig middag der og koste oss med lille T.

Det er vanskelig å skulle forklare dette, men tablettene jeg går på gjør at jeg kan fungere bedre i hverdagen. Altså jeg klarer å lage min egen mat og dusje på egenhånd. Jeg får vondt, men de tar bort de verste toppene. Så fort jeg skal inn og ut av en bil, må bære noe lite eller dra noen plass, så får jeg veldig vondt. Ikke like ille som uten tablettene, men fortsatt er smertene ganske ekstreme. Jeg må hele tiden ta ting i mitt eget tempo, planer må fortsatt forandres i siste liten, men jeg er også "flink" til å presse meg selv.

Jeg er kjempestolt over at jeg klarte å bli med på besøket tirsdagen og jeg er veldig stolt over at jeg klarte å bli med ut å spise på min svigerinne sin bursdag i går. Hadde jeg ikke presset meg selv ville jeg gått glipp av to fine dager. Jeg hadde veldig vondt når jeg satt på restauranten, men det ble bedre når jeg reiste meg og kunne være mer avslappet i holdningen. Det var skikkelig koselig å feire min svigerinne sammen med gjengen, jeg ville aldri gått glipp av det. Når jeg la meg for kvelden sprellet jeg med beina av glede for jeg var så takknemlig over at jeg kunne slappe av og sove. Det siste jeg høre var en bjellesau som ledet flokken sin. Det må være slitsomt for dyret å gå med en bjelle absolutt hele tiden, men for meg ledet lyden med dypt inn i drømmeland og for det takker jeg den.

Jeg ble liggende i evigheter før jeg klarte å stå opp i dag. Huy strøyk meg på ryggen og i det jeg snudde meg for å si at jeg hadde vondt, sa han "har du så vondt?". Det er greit at han kjenner meg å sikkert kan se det på meg, men av og til tror jeg at han kan lese tankene mine.

I dag skal vi innom et vennepar og jentene deres. Jeg burde kanskje ikke, for jeg er rimelig ødelagt i nakken etter de siste dagene, men det skal gå fint. Det skal gå like fint som de to siste dagene. Vi skal spise middag der og ta det helt med ro.

Jeg vet ikke helt om dette innlegget ga mening, men jeg ville bare prøve å forklare hvordan jeg fungerer. At jeg kan presse meg til en viss grad. Noen ganger er det dumt, men så lenge jeg har en trygg seng å komme hjem til etterpå, så går det fint. Jeg må understreke at dette hadde ikke vært mulig uten smertestillende, og jeg må jo presse meg selv litt for å kunne leve.