Når ukjente mennesker tar kontakt

19.04.2017

Papirutgaven av Varden i dag! :)

Jeg ser på det som en gave å komme i kontakt med mennesker som er i samme situasjon eller som trenger råd og trøst i det at det finnes flere i samme situasjon. Det er mange triste skjebner der ute og jeg føler meg beæret over at dere vil dele historiene deres med meg.

I går snakket jeg i over to timer med en fantastisk dame i en desperat situasjon. "Jeg tok kontakt etter å ha sett øynene dine, innsukne og sliten som mine" sa hun. Tenk at man kan se smerten i øynene? Jeg ser de så altfor godt selv hver eneste dag.

Etter å ha sett videoen min på YouTube begynte det å gå opp for henne hvor veien skulle gå for henne også. Mange spørsmål og usikkerhet meldte seg naturlig nok. Vi hadde en lang og god prat. 

Flere av de nakkeskadde som tar kontakt forteller meg hvor stor rolle dyr og naturen spiller i livene deres. Sånn er det virkelig for meg og. Ikke bare Ariel og B-gjengen, men dyr generelt. Jeg føler at vi på en måte legger merke til de små tingene når vi ikke har alt det store å bry oss om. Hvis det gir mening. Jeg gråter for eksempel alltid når jeg ser en fugl fly med en kvist for å bygge videre på redet sitt. Jeg blir så rørt! I dag har jeg hengt ut mat til fuglene utenfor vinduet og når jeg så en av de fly avgårde med litt arielpels i nebbet ble det nesten for mye for meg. Uten å tenke på at naboen stod ute på trappen sa jeg høyt: "åh hei pippi! Skal du ta med ull til huset ditt?". 

Natt til i dag tikket det inn 4000,- på vipps fra et ukjent menneske. Jeg tenkte først at det var en null for mye, men det var ikke det. Har en ukjent person donert så mye til meg? Det var vanskelig å formulere et takk som var stort nok. Jeg måtte ta screenshot av meldingen sendte tilbake, for det var noe i de i ordene. Det traff meg virkelig i hjertet. 

"Vet så altfor godt hva smerte er. Jeg krysser fingrene for deg. Da jeg så din bønn om hjelp begynte jeg å gråte. Alt jeg har gått gjennom gikk i revy forran øya mine"

Akkurat det der. Akkurat sånn følte jeg det når jeg leste om Trond Erik Teigen første gang i fjor. 

Bare at hans bønn om hjelp var det ingen som hørte før det var så altfor seint.