Når alt er vondt

28.02.2017

I dag er en sånn dag der jeg ikke klarer stort. Det er ikke den helt verste dagen, men det er likevel ille. Når jeg skulle legge meg i går hadde jeg voldsom migrene og jeg sovnet til slutt av utmattelse. Migrenen var borte når jeg våknet, men nakkesmerter og presset i selve hodet var helt grusomt. Så da sitter jeg her som vanlig :) Det er ikke sånn at jeg sitter og depper, jeg er jo vant til dette, men jeg skulle jo ønske at smertene kunne lette litt. Kunne jeg ikke bare fått noen minutter hver dag som var uten smerter? Det hadde vært deilig.

Jeg setter veldig pris på at jeg ikke har noe press eller forventninger til å skulle være noe sted, det gir meg en veldig ro og følelse av takknemlighet.

Da jeg jobbet deltid i en skobutikk i begynnelsen av 20-årene var det forferdelig å presse seg gjennom selv de 3 timene på jobb. Selv om jeg elsket selve folkene jeg jobbet med, kundene og sko (hehe) så var smertene så forferdelig etter de få timene at jeg kan ikke beskrive det. Jeg ble ofte hoven og det brant av smerte i nakken. Ofte gråt jeg på bussen hjem. Dette var virkelig en fortvilende tid for meg og jeg følte meg veldig alene. Jeg møtte lite forståelse fra selv noen av mine nærmeste, og jeg følte meg egentlig veldig svak. Når jeg ser tilbake på det var jeg jo sterkere enn jeg noensinne har vært, hverken før eller siden.

Dette tenker jeg på hver eneste dag og jeg er så takknemlig for situasjonen jeg er i i dag med tanke på at jeg ikke må gå på jobb.