Jeg hadde ikke sett for meg livet sånn som dette

13.06.2017

For meg ville det være lykke å ikke leve i et smertehelvete. Samtidig så er jo Huy lykke. Lykke er Ariel. Det er Basse og Brum. Det er naturen. Lykke er å klare å rusle en kveldstur og se på stjernene. Eller å gå ut i regnet uten jakke og være glad på plantene og trærne sine vegne. 

Jeg har jo så mye fint i livet mitt.

Men hva når smertene kontrollerer alt det fine? Jeg kan ikke bli med på ting sammen med Huy. Jeg kan ikke være med i bursdager, bryllup eller begravelser. Jeg kunne ikke bli med i en dåp der jeg var fadder. Jeg kan ikke gå fjellturer med Ariel. Jeg kan ikke ha en jobb. Jeg kan ikke studere. Jeg kan ikke være sosial eller selvstendig. Jeg kan ikke gjøre det jeg vil. Jeg kan ikke leve. 

Jeg går jo glipp av selve livet, gjør jeg ikke?

Jeg skulle absolutt ha døren åpen og la solen fylle stuen, for det var jo så fint vær. Jeg får dårlig samvittighet når jeg er i mørket, selv om solen er min verste fiende til tider. Til slutt ga jeg opp. Ned med persiennene. Av med lys. Tok smertestillende og la meg under et pledd og presset på hodet mitt så hardt at jeg trodde kraniet skulle få seg en knekk. 

Jeg kunne kjenne nervene, senene, nakkevirvlene og alt det som binder nakken til hodet. Det var som jeg kunne se det så klart og tydelig med røntgensyn fra utsiden. Jeg våget ikke legge hånden på nakken. Hva om den ble enda mer ødelagt, tålte den trykket fra fingrene mine? Var den der i det hele tatt? Med skjelvende hånd la jeg pekefinger og langefinger på nakken. Like under festet til hodet. Jeg hylgråt. Så jævlig vondt. Men ok, nakken er der fortsatt. Håper smertestillende kicker inn snart.

Pust rolig. Lukt i pelsen til Ariel. Hør på hjerteslagene hennes. Slapp av.

Jeg hører en svak liten dunkelyd i det fjerne. Jeg prøver å overse den, men den gjentar seg selv hele tiden. Jeg klarner i hodet og forstår at det er et lite vesen som trenger hjelp. Jeg holder meg halvveis for øynene og famler rundt etter lyden. En tjukk møll, eller noe lignende, slår og slår mot persiennen. Stakkars, det virker jo helt grusomt. Sikkert vondt i hodet og nakken den og. Ariel følger nøye med. Et feiltrinn nå lille møll, så kommer en hvit ulv til å gjøre slutt på alt. Jeg tar opp vinduet og hjelper den ut. Det gjør vondt å ta opp vinduet og jeg kan ikke vente med å finne pleddet igjen. Så låser sikringen på vinduet seg og det blir styr og stress med å få lukket det. Når jeg finner sofaen og pleddet rister hjernen min og jeg har anstrengt nakken som egentlig ikke klarer å anstrenge seg. Satt jeg akkurat en møll foran meg selv? Ja, jeg gjorde kanskje det.

Jeg hadde ikke sett for meg livet sånn her. At jeg i en alder av 30 år skulle ha for vondt til å lage min egen mat. For vondt til å tåle lys. Smerter. Vondt. Smerter. Vondt.

Jeg vil bare sove. Disse dagene er så altfor lange. Folk snakker om at timene ikke strekker til men fy faen. Jeg har ikke annet enn timer! Dere kan få timene mine, jeg trenger de ikke. Jeg hater timene mine, jeg skal ikke ha noe for de engang, bare ta de. Please. Jeg har så altfor mange av de hver eneste dag

Kanskje jeg tåler dagslys i morgen. Vi får se.

(Dette var fra en dag i helgen, jeg klarer ikke huske hvilken.)