Sommeren jeg trodde jeg skulle dø

18.03.2017

Jeg kunne se det røde lille lyset på TV'en som indikerte at det var av. Det føltes som å stirre på solen. Hadde jeg hatt mer krefter hadde jeg tatt kontakten ut av veggen, men hjernen ristet for hver bevegelse jeg tok så det var lettere å bli liggende. Persiennene var nede, men jeg kunne kjenne sommersolen steike på vinduet. Pokker, jeg håpte det var regn i dag. I det minste overskyet. Det håpte jeg hver eneste dag, for da slapp jeg å ha dårlig samvittighet for ikke å kunne bli med ut.

I to-tre uker hadde jeg lagt på dette mørke rommet. Huy kom inn med mat til meg, men jeg klarte nesten ikke snakke med han. Nakken var så vond at jeg trodde jeg skulle dø. Jeg trodde oppriktig at det nærmet seg slutten.

Hver dag var jeg redd for at Huy skulle si at han var lei. At han skulle sukke tungt og bli irritert for at jeg ikke kunne bli med på grilling eller at han skulle si at jeg måtte komme meg opp å lage mat selv. At han skulle si noe stygt eller trampe for å vise at han var sint, at han skulle snakke høyt om morgenen for å poengtere at jeg ikke var stått opp eller bli sur når jeg ikke spiste middag sammen med de andre. 

Det var min største frykt.

Jeg hørte at han låste seg inn, han var akkurat ferdig på skolen. I dag er sikkert dagen hvor ting snur, hvor han sier at han ikke orker mer, tenkte jeg. Jeg turde nesten ikke puste. Skulle jeg late som jeg sov? Ariel hoppet ned fra sengen min og stilte seg foran døren. Et skarpt sollys skar gjennom rommet som en kniv når Huy i noen sekunder åpnet døren. "Beklager for lyset vennen, jeg skal ta Ariel ut en tur". Han hadde tatt henne på en god tur før skolen og.

Herregud så snill han er, tenkte jeg.

Etter en stund kom han tilbake. Døren ble fort lukket bak han. "Vil du jeg skal skifte på sengen for deg? Jeg tar opp vinduet litt her, du trenger litt frisk luft". Jeg begynte å gråte når jeg hørte fuglekvitteret utenfor. "Er det fint vær?" spurte jeg. Han smilte og sa: "ser du ikke hvor svett jeg er i panna, eller?". Jeg smilte tilbake. Han tok opp en pakke med gjendekjeks med sjokolade og la den på nattbodet. Min absolutte favorittkjeks. "Jeg tenkte du ville sluke disse" sa han og lo. Jeg gråt enda mer. Av glede.

Han gikk ut på kjøkkenet og jeg kunne høre at han lagde "pappas ostesmørbrød" til meg. Hvordan visste han at det var akkurat det jeg ville ha? Han hjalp meg opp av sengen så jeg kunne sitte litt. "Trenger du noe mer?" sa han og strøyk meg på ryggen.

"Takk for at du aldri blir lei av meg" sa jeg med økologiske egg mellom tenna og bergbys sennep i munnviken.

Jeg er ikke lenger redd for at Huy skal bli sur eller lei, for det blir han aldri. Han kan trenge tid for seg selv, men jeg føler meg aldri til bry eller som en belastning. Og for meg så betyr det mer en noen noen gang kan fatte. Jeg håper at han engang kan bli kjent med en Hanne som kan bli med på ting, en Hanne som kan fungere i hverdagen.

Dere som deler ordet om saken min og donerer penger skal vite at dere bidrar til at jeg får et liv og til at jeg en dag skal slippe disse uutholdelige smertene. Så når jeg sier at jeg er takknemlig og glad for det alle dere gjør for meg, så sier jeg egentlig "takk for at dere bringer meg nærmere livet".