I morgen er en ny dag

04.04.2017

Hver kveld når jeg legger meg så er jeg glad. Glad for at dagen er slutt og glad for at jeg kom meg gjennom den. Selv om jeg kanskje gråter og har smerter ingen kan forestille seg, så er jeg glad innerst inne. Jeg er glad for at morgendagen er en ny dag som jeg alltid tror blir bedre enn dagen før. 

Sannheten er jo den at morgendagen alltid blir lik dagen før. Like vond og like håpløs, men jeg er glad innerst inne.

Det betyr så mye for meg når folk skriver at de følger med bloggen min og ønsker meg godt. At folk kan finne trøst i det jeg skriver og kjenne seg igjen. Det gir en mening til hverdagen min som jeg ikke har hatt før. Det gjør meg veldig glad.

Når jeg Huy og jeg snakket med journalisten på Gardermoen spurte hun om vi snakket mye om nakkeskadene og i hvilke grad det opptok hverdagen vår. Jeg svarte at det kontrollerer hverdagen totalt på alle måter. Jeg får ingen nye impuser og jeg opplever aldri noe nytt som folk vanligvis gjør når de studerer, går på jobb eller har et normalt liv. Så alt jeg har å snakke om er egentlig nakkeskadene eller ting relatert til smertene mine. Jeg er jo fult klar over det og jeg blir veldig sliten av å høre meg selv. Alltid når jeg snakker om det føler jeg en for form for sinne, for det burde ikke være sånn som dette. Jeg burde ha mer i livet mitt å snakke om.

Jeg føler fortsatt at jeg klarer å henge med når jeg snakker med folk. Jeg er fult oppdatert på det meste som skjer i nyhetsbildet og jeg føler ikke at jeg er blitt "hun rare" helt enda. Jeg elsker å se dokumentarer for da lærer jeg nye ting. Jeg suger til meg ny informasjon og sløser ikke vekk tid på dårlige komedier.

Mitt mål og min "jobb" hver dag er å gjøre reint buret til B-gjengen to ganger for dagen, fylle på med grønnsaker og høy, og ta Ariel ut på tur. Det er smertefult for hver bevegelse jeg tar, men jeg må ha noen oppgaver som gir meg mestringsfølelse. Det høres jo ut som jeg er et barn, men jeg trenger å føle mestring på et eller annet nivå. Det er ikke alltid jeg klarer disse små oppgavene, men de fleste dager gjør jeg det. Det beste jeg vet er når dyrene er fornøyd og glad. Jeg savner sånn å gå på fjellet eller i skogen med Ariel. Jeg håper for alt i verden at jeg får oppleve det igjen.

I dag har jeg fikset buret til B-gjengen og tatt Ariel ut. Bortsett fra det har jeg ikke gjort noe som helst. Jeg har hatt enorme smerter. Jeg vet at jeg ikke er svak, men jeg har følt meg svak. Jeg er så mye sterkere enn det kroppen min gir meg lov til å være.

Dette er en tøff dag, men heldigvis går timene fort.

Snart er det kveld og jeg kan legge meg. 

I morgen er en ny dag. Jeg har et håp om at den blir bedre.