"Hvordan takler du å leve som du gjør?"

16.02.2017

Sannheten er vel den at jeg klarer det ikke. Eller jo, jeg er jo i live, men jeg lever ikke. Jeg bare er. Føler meg som en zoombie. Jeg kan ikke fatte at dagene går, men at ukene flyr.  Jeg blir snart 30 år, og jeg ser meg i speilet og tenker: "hvor ble årene av?". Ungdomstid og 20-årene mine gikk bort i smerter. Jeg har jo opplevd og gjort ting, men ikke en eneste dag har vært smertefri. Ikke én eneste dag. Og smerten blir verre og verre. Nå klarer jeg nesten ingenting lengre.

Dag og natt går i ett, det er veldig tungt. Jeg husker sist jeg hadde en god natts søvn. Det var en dag like før julaften i 2007.

Det å leve med enorme smerter er veldig spesielt. For ingen forstår hvordan det er. Huy er kanskje den eneste som forstår meg, men selv ikke han kan jo vite akkurat hvordan smertene er. Jeg har kommet i kontakt med noen fantastiske mennesker de siste månedene, noen som er i samme situasjon for meg. Jeg vil sende en spesiell takk til nydelige Kari, som virkelig er en en herlig dame. Det er veldig rart når de som er i samme situasjon beskriver smertene eller forteller om dagen sin, så er det som jeg skulle ha skrevet det selv.

Det at natt og dag går i ett, det er veldig tungt. Jeg husker sist jeg hadde en god natts søvn. Det var en dag like før julaften i 2007. 

Det å ikke føle at man er noe verd sliter også veldig på. Det å ikke ha noen mål og mening, det å ikke omgås andre. Når jeg klarer å bli med på butikken, blir jeg veldig ofte hyper når jeg kommer hjem. Jeg blir som et barn med sukkerkick. Jeg snakker i ett og kniper, kiler og "plager" Huy. Smertene blir naturligvis verre når jeg har vært ute "og gjort noe", men det er utrolig deilig for psyken min. Jeg blir helt ruset på følelsen av å ha ha sett andre folk.

Når folk går på lønningspils eller ut på byen med venner, så sitter jeg her. Når folk går på trening, så sitter jeg her. Når folk går fjellturer, ut på café eller på hytteturer- så sitter jeg her. Når folk går å handler inn til fredagstacoen eller kjøper klær på salg, så sitter jeg her. 

Det gjør noe med deg, når du ikke er en del av samfunnet.

Kanskje jeg en gang kan gå på lønningspils og fortelle morsomme historier om sjefen, og når noen spør meg om arret i nakken så kan jeg si: "det var i et annet liv".

I mellomtiden så ligger jeg her.