Hvis du kunne se meg nå

08.04.2017

Jeg hadde ikke en gang hørt om Kysthospitalet i Stavern, jeg. Ikke før min første fastlege i Posrgrunn ville sende meg dit. Han ba meg ikke vise de papirene og rapporten fra dr. Stokke. "Da kommer de aldri til å tro deg" var ordene hans. 

Pappa har alltid snakket om at det er så nydelig i Stavern. Han har vært på mange reiser dit i forbindelse med sin tid i marinen. Han hadde helt rett, det var nydelig der. Solen skinte og omgivelsene var som tatt ut fra et postkort. Det var en fin dag på alle måter. 

Huy kjørte og ble med meg på timen. Jeg skal innrømme at jeg hadde noen små forhåpninger til timen, men jeg var ikke oppspilt eller gledet meg noe særlig. 

Jeg husker de alle samtaler med leger og "spesialister"  ned til hver minste detalj, men akkurat denne episoden husker jeg bare bruddstykker fra. Jeg husker at jeg ble møtt av en kvinnelig lege, jeg antar hun var en nevrolog. Kanskje husker jeg lite på grunn på grunn av sjokket, eller fordi det var en stund siden jeg hadde snakket med noen om nakken min. Jeg hadde ikke forberedt meg på at jeg også denne gang skulle bli sett ned på og bli snakket til som jeg var en idiot. 

Huy og jeg satt i to stoler som stod tett sammen. Han strøyk med på hånden når han merket at jeg skalv på stemmen. Jeg fortalte historien min og forklarte smertene. Jeg var helt ærlig. Jeg sa til henne at av og til ble jeg redd når det smeller til i nakken for da føles det som om hodet skal falle av. Jeg forklarte at jeg da holdt rundt hals og nakke og knapt våget å slippe taket. Jeg kan ikke huske at hun svarte så mye, men jeg husker at hun stilte spørsmål, lyttet og noterte.

Huy ble bedt å gå ut av kontoret og det var samme regla som alltid: jeg ble bedt om å kle av meg ned til undertøyet, gå frem og tilbake over golvet inne på det lille kontoret, for så å kle på meg igjen.

Jeg satt meg ned i stolen og når jeg tenker tilbake på det burde jeg sagt at jeg ville at Huy skulle ha kommet inn igjen, men det gjorde jeg ikke. 

Legen sa at jeg gikk veldig anstrengt og knytt, men at det ikke var noe annet galt. Så sa hun "du forteller meg at du blir redd når du opplever smerte, hva er du redd for? Tror du at du skal dø?". Jeg hulket så mye at jeg nesten ikke klarte å skille snørr og tårer "Nei! Jeg tror jo ikke at jeg skal dø!". Jeg hadde lyst å banne og skrike. Hun prøvde å roe meg ned ved å si at hun trodde på smertene mine, men det bekreftet jo bare at hun absolutt ikke ikke gjorde det.

Videre sa hun at hun trodde det var en veldig god idé at jeg kom på et opphold hos de, for å lære meg små nøkler som kunne gjøre det lettere i hverdagen. Hun ville jeg skulle lære å leve med smertene. Jeg fortalte at jeg hadde vært på nakke og rygg rehab før, men at jeg selvfølgelig gjerne ville det igjen. Det var jo løgn, for jeg ville absoulutt ikke det igjen. Hvorfor skulle jeg det? Det hjalp overhodet ingenting og uker til med rehab ville ikke gjøre smertene mine bedre.

Jeg ringte og avlyste noen dager seinere.

Jeg gikk ut av kontoret og måtte vente en stund på heisen. Jeg turde ikke gå i trappene for meg var redd jeg skulle falle når jeg gråt. Jeg satt meg ned på huk i heisen og ga blanke i om noen andre kom inn. Heisen åpnet seg ikke før jeg skulle ut selv og jeg var naturlig nok tvungen til å gå forbi resepsjonen. Vanligvis smiler jeg til alle jeg går forbi, men jeg kastet ikke et blikk på personen som satt i luken. I det jeg gikk forbi tenkte jeg på hvor mange andre gråtende personer med alvorlige nakkeskader som ramler ut dørene fra den plassen der.

Det føltes som en evighet å gå til parkeringsplassen. Solen som var så fin da jeg gikk inn til timen var blitt til et monster som heiet på migrenen min. Omgivelsene som var så nydelige for en liten time siden virket som om de lo av meg. Jeg fikk ikke frem annet en tusen banneord jeg ikke ante jeg kunne når jeg satt meg i bilen. Huy var der i sinnet og sorgen min. Han så på meg meg forståelsesfulle øyne og klemte hånden min hardt. "Ikke gi opp, Hanne".

I dag skulle jeg ønske at hun jeg var på time hos kunne se meg. For i går og i dag har jeg hatt de dagene der jeg er redd. Nei, ikke for å dø, men for at nakken min ikke skal klare å holde hodet oppe. For det er helt løst nå og jeg kan nesten ikke bevege meg. Heldigvis har jeg vært hos folk med mer kompetanse i ettertid og det morsomme er jo at det var jeg som hadde rett i beskrivelsene mine. Det var bare at du som tok meg i mot på Kysthospitalet ikke hadde kompetansen til å forstå noe som helst.