Gjesteinnlegg fra Huy

25.06.2017

I ekte Anna Rasmussen og Jan stil, så tenkte jeg det kunne være greit om Huy skrev et gjesteinnlegg. Jeg nevner jo han veldig ofte her på bloggen, så det er kanskje koselig at dere får bli litt bedre kjent med han og. Så her kommer det :)

Hei alle sammen!

Først vil jeg takke dere for støtten de siste månedene. Responsen har vært overveldene og det varmer at dere synes jeg er en god støttespiller for Hanne.

Jeg er altså Huy, samboeren til Hanne. Jeg er født og oppvokst i Moss, men har vietnamesiske foreldre. Jeg har tre eldre søsken og moren min bor i Moss. Jeg har mange av de samme interessene som Hanne, selv om jeg er litt mer glad i fotball enn det hun er. Jeg elsker alt av sport! Jeg er også veldig glad i dyr, men jeg har ekstrem fobi mot snegler (uten hus) og meitemark. B-gjengen og Ariel er jo en stor del av livet vårt og det er føles godt å ha dyr rundt seg. De sprer mye glede og fungerer som terapi.

Hverdagen vår er jo ikke som alle andre sin og det er tøft for oss begge at vi står fast i livet på grunn av nakkeskadene til Hanne. Selv om det til tider er tøft å måtte gjøre "alt", så klandrer jeg aldri Hanne eller er bitter og sur. Det er jo ikke hennes feil og jeg vet at fremtiden vil bli bedre for oss. Det er ikke lett å se når hun har det vondt, jeg har aldri tvilt på skadene hennes, selv når de ikke var dokumentert.  Når hun klarer å ta del i ting så stråler hun og jeg håper fremtiden byr på smertefrie dager der hun endelig kan begynne å leve det livet hun fortjener.

Det er provoserende for meg at Hanne ikke blir trodd og at hun ikke får hjelp, men samtidig så lærer vi så utrolig mye på denne reisen og vi har kommet i kontakt med mange fantastiske mennesker. Når vi først er i denne situasjonen setter vi veldig pris på alt det positive det bringer. Jeg har hørt at det går noen rykter på Sotra og det er sårende for familie og venner når folk ikke aner noen ting, sprer usannheter. Det må vi klare å holde oss for gode for. 

Hanne og jeg er åpne om absolutt alt og kan snakke om alt. Jeg har ikke så lett for å åpne meg, men det føltes naturlig fra første stund med Hanne. Jeg tror denne åpenheten og det at vi finner glede i små ting i hverdagen, har gjort at vi klarer oss så bra som vi gjør. Til tider har det vært veldig tøft økonomisk, men vi står sammen i det og lar det ikke gå utover hverandre. Det som gjør at jeg holder ut en slik hverdag er fordi at Hanne er den rette for meg. Hun gir meg så utrolig mye og er en humørspreder. Det har jo flere påpekt, at det er underlig hvordan hun har klart å holde humøret oppe alle disse årene. 

Det er jo dager der Hanne rett og slett ikke klarer å stå opp, men det er egentlig helt greit, da får jeg litt alenetid og kan se på "Alle elsker Raymond" (som hun hater) i fred og ro. Hehe! Nei da, men fra spøk til alvor så er jeg glad i å hjelpe andre, det kommer naturlig for meg så når hun har de tyngste dagene prøver jeg å gjøre det jeg kan for å hjelpe. Det prøver jeg vel egentlig på hver dag.

Jeg klarer å se forbi nakkeskadene til Hanne, det er jo ikke det som definerer henne. Jeg husker hun gråt av glede når jeg sa det første gangen, for hun husker jo ikke livet uten skadene og smertene. Når man ikke har så mange impulser i livet er det lett for at man til slutt tror at skadene er alt man er. Hanne er så mye mer enn det! Jeg gleder meg til hun en dag får operasjonen, men samtidig gleder jeg meg også over det livet vi har her og nå. Ønsket om at vi en dag får barn er veldig stort og jeg gleder meg til alt det gode vi har i vente.

Tusen takk for at dere støtter oss!

-Huy