Gårsdagen

03.04.2017

Line dro i går og det har vært sorg i heimen siden hun kjørte. Heldigvis blir det forhåpentligvis ikke så lenge til neste gang <3 Det gjorde virkelig godt for sjelen med venninnekos! Vi har virkelig ledd fra morgen til kveld. Og ja, det ble en runde til med pannekaker til frokost :)

Jeg har følt meg litt "tom" etter jeg kom hjem fra konsultajsonen med dr. Gilete. Det føltes så godt å være der og føle at ting var i gang, men nå som jeg er hjemme igjen føles målet så langt borte. Jeg er så utrolig lei av å ha vondt. Noen dager føles det ut som jeg blir gal og jeg har bare lyst å grine. Det hjelper jo ingenting å grave seg ned, man må jo prøve å gjøre det beste ut av hver dag.

Jeg har så mange tanker som jeg ikke klarer å få formet til spørsmål. Jeg vet ikke helt om det er bekymringer eller noe jeg lurer på. 

Det er så vanskelig når man må gjøre alt selv uten å få hjelp her i landet. Tenk at det ikke engang finnes noen som kan lese Upright MRI bildene her? Tenk at i utlandet har jeg alvorlige nakkeskader, men her i landet er jeg "frisk" og har diagnoser som ikke finnes her? Det er skremmende.

Jeg tenker så utrolig på alle de som ikke har fått sine svar, de som er i den fortvilede situasjonen der de ikke vet. Skulle sånn ønske det var noe jeg kunne gjøre for dere. Det knyter seg i magen min hver gang jeg leser om noen som har vært i en bilulykke. For hvis de har smerter i nakken etter ulykken går de en knalltøff kamp i møte med norsk helsevesen.