En prøvelse

06.03.2017

Jeg er usikker på hvordan jeg har komt meg gjennom denne dagen. Vi måtte kjøre i 0230 tiden på natten og Huy hadde bare sovet en liten time stakkar. Jeg kjente at dette ville bli en tøff dag da smertene var veldig sterke før reisen i det hele tatt hadde begynt.

På Gardermoen fikk jeg assistanse av en hyggelig kar. Hvis det ikke hadde vært et tilbud å bli hentet i rullestol så hadde ikke dette gått i det hele tatt. Når han sa hadet til oss ved gaten begynte jeg å gråte. Jeg hadde så vondt og følte meg så ufattelig dum. Jeg gråt når vi måtte vise boardingkortet og jeg gråt inne på flyet. Hvordan overlever jeg dagen, tenkte jeg.

Vel fremme på Gatwick ble vi møtt av en snill dame som stod klar med rullestol i det vi gikk ut av flyet. Jeg ramlet omtrent ned i den og var sjeleglad for at jeg ikke måtte gå et skritt lengre. T-banen er en annen historie. Det var ingen ledige sitteplasser så jeg satt meg ned på kofferten og lukket øynene. Prøvde å tenke så positivt som jeg kunne og latet som jeg ikke brydde meg om alle blikkene jeg fikk. Heldigvis ble det et ledig sete siste del av turen.

Når vi kom til hotellet spiste vi litt og gikk rett i sengen. Her ligger jeg fortsatt. Huy skal ut å kjøpe litt mat seinere så får vi kose oss med litt kortspill og god mat :)