En helt fantastisk kveld

21.05.2017

I går var Huy og jeg invitert på grilling. Jeg våknet natt til i går av et mareritt om at jeg forsov meg (?!). Haha! Skikkelig mareritt altså, jeg våknet helt svett med hjertebank. Det sier litt om hvor mye jeg gledet meg.

Det var jo egentlig grilling og vors, for de andre skulle ut etterpå. Huy kjøpte en god flaske med økologisk eplemost til meg så jeg koste meg masse med den :) Jeg har tatt et veldig bevisst valg på at smertestillende ikke er noe jeg vil gå på fast. Jeg tar når det hvis det er helt krise og når jeg ikke har noe valg, men til daglig er dette noe jeg unngår. Med unntak av min nevø sin konfirmasjon i fjor, så er det veldig mange år siden jeg har vært i en sosial setting som denne grillingen. Jeg valgte derfor å ta meg to smertestillende slik at jeg faktisk kunne holde ut. Jeg spurte Huy på forhånd om han kunne ta seg av grillingen sånn at jeg bare kunne sitte i ro. Han så på meg med et blikk som sa "selvfølgelig", men jeg ville bare være sikker :)

Jeg kan ikke huske sist jeg følte meg så normal hvis dere skjønner? Det er alltid kjipt når folk spør hva jeg jobber med for da må jeg fortelle om nakkeskadene, men samtidig ble det ikke for mye i går og alle var så glad på mine vegne at jeg klarte å komme meg ut. Jeg er alltid redd for å bli dømt, men jeg tror alle forstod situasjonen vår veldig godt selv om vi bare forklarte det kort. Ariel var også med og hun storkoste seg i hagen til tanten sin :)

Jeg vet det var moro for Huy og at vi kunne finne på noe for en gangs skyld. Det var selfølgelig kjedelig å vende snuten hjem når de andre skulle på byen, men denne kvelden var virkelig helt fantastisk for meg. Helt fantastisk for oss. 

Jeg følte meg helt euforisk når jeg kom hjem for fyyy fader så deilig det var å være blant andre! Føler jeg gjentar meg selv nå, men det å kunne le, kose seg, musikk og bli kjent med nye mennesker er ikke hverdagskost. Greit, så burde jeg kanskje unngått å fortelle at vi hadde to husfluer i fjor som bodde hos oss til langt ut i oktober. Haha! Hvil i fred, Frank og Robert.

"Er det dette som er livet?" spurte jeg Huy når vi gikk inn døren hjemme.

Vi stupte rett i seng når vi kom hjem, men Ariel ville ikke bli med inn å legge seg. Så hun vekte meg med et bestemt bjeff klokken 07:30 i dag. Da ville hun inn. Jeg var våken en stund og hun la seg tett inntil meg i sofaen og jeg begynte å gråte gode tårer. Høres jo kanskje teit ut for andre, men jeg gråt fordi jeg var så glad for gårsdagen. Tårene var også en blanding av at tristhet for det er så sjeldent jeg kan gjøre sånne ting. Det er virkelig mange år siden sist. Det går jo enda mer opp for meg at livet bare suser forbi mens jeg ufrivillig sløser det bort på å sitte/ligge hjemme.

Vent litt på meg livet, jeg kommer snart.

Huy, Ariel, Basse og Brum <3 :)

Jeg synes fortsatt det er rart å tenke på at noen leser hva jeg skriver, så når folk etterlyser innlegg når jeg hopper over noen dager, er det veldig koselig! Det betyr jo at jeg gjør noe riktig og at folk bryr seg :) Takk for all støtten dere gir meg og takk for donasjonene som har kommet inn i det siste. Jeg kan ikke få sagt nok hvor mye det betyr for meg. En spesiell takk til en fantastisk mann som donerte 3000,- <3 Tusen takk! Det var takket være deg innsamlingen bikket 200.000,- :)