"Du og den nakken din"

06.04.2017

I ungdomsårene hadde jeg vansker for å snakke om smertene mine. Det var vanskelig å beskrive de og jeg visste ikke hvorfor jeg hadde vondt. Hvordan kan man forklare at man har nakkesmerter når symptomene er så mange og forskjellige? Og på toppen av alt sier leger og spesialister at du er frisk og "for ung" til å ha "sånne problemer". Da tier man til slutt og orker ikke si noe mer. 

Jeg trodde jo lenge det var på grunn av skolesekken jeg hadde vondt. Jeg trodde også alle de andre i klassen min hadde det på samme måte. 

Når jeg begynte i deltidsjobb på en skobutikk, måtte jeg åpne meg mer meg for min daværende fastlege. Smertene eskalerte og jeg trengte hjelp. Jeg hadde jo nevnt det mange ganger før, men da hadde jeg blitt tilbudt psykolog. Jeg husker at jeg kvinnet meg skikkelig opp før jeg skulle til legen og jeg øvde på hva jeg skulle si.

"Jeg har veldig store smerter i nakken og nedover mot skulderen" begynte jeg. "Det hindrer meg både sosialt og i jobb". Fastlegen svarte: "du og den nakken din... jah, jeg får sende en henvisning til Nakke og Ryggpoliklinikken på Nordås". Hun virket brydd og oppgitt. Jeg trodde oppholdet ville gjøre meg bedre, men det hjalp jo ikke noe som helst, selv om de som jobbet der prøvde å overbevise meg at hvis jeg fortsatte med treningen og øvelsene ville jeg bli helt fin igjen.

Jeg husker i 9. og 10. klasse på ungdomsskolen når alle snakket om hva de skulle bli og snakket om drømmer for fremtiden. Når de spurte meg om hva jeg ville videre så hadde jeg lyst å si "jeg har så vondt, jeg kommer aldri til å klare noe!". I stedet fant jeg på noe annet å si selv om jeg innerst inne visste at jeg aldri kom til å klare det. 

Jeg vet at det ikke alltid har vært lett for folk rundt meg å forstå hvor vondt jeg faktisk har hatt det. Da jeg sendte oppsigelsen min for deltidsjobben på skobutikken jeg jobbet i, lurte en av kollegaene mine på hvorfor jeg ikke hadde tatt bussen til jobb og levert oppsigelsen personlig. Jeg trodde jo alle visste hvor vondt det var for meg å bevege meg, så det å ta buss var jo noe av det absolutt verste jeg kunne utsette meg for. Hadde de ikke forstått det? Da må det jo ha virket veldig dumt når jeg sendte den i posten. Jeg gjorde det jo fordi jeg hadde så vondt. Med årene har jeg blitt flinkere å forklare og sette grenser. Det burde jeg har startet med mye tidligere.

Jeg kan nevne mange lignende hendelser, men jeg husker spesielt godt en samtale med en venninne som lurte på om jeg ikke skulle søke etter en jobb der jeg kunne ha en større stilling og jobbe mer. Jeg ble så satt ut, for jeg trodde folk rundt meg forstod at jeg bare hadde en deltidsjobb fordi jeg rett og slett ikke klarte mer. Det lille jeg jobbet var jo altfor mye og jeg ble til slutt sykemeldt. Sykemeldt i 20-årene fra en jobb der jeg jobbet 6 timer i uken. Det var ikke noe gøy.

Når folk spør meg om fremtiden nå, så starter jeg alltid med å si at det er så rart å snakke om for jeg har aldri sett for meg en fremtid. Jeg begynner så smått å drømme, men det er skummelt. Jeg vet jo ikke hvem jeg er ute i samfunnet og hva min rolle bør være.