Desperat etter å bli trodd

23.03.2017

I dag er en tøff dag. Jeg gidder ikke pynte på det på noen som helst måte. Jeg har store smerter og hvis jeg skulle skrive et innlegg om dagen i dag ville det være bestå av kun: jeg ligger på sofaen. Jeg vil derfor heller skrive litt om årene før jeg tok Upright MRI.

Frem til 2012 ante jeg ikke at jeg hadde skader i nakken. Noe måtte det jo være siden jeg hadde så store smerter, men jeg ante ikke hva. Jeg ble fortalt at det kunne trenes bort, at smertene var psykogene, at holdningen min var feil og jeg aner ikke hva mer.

Etter jeg fikk konstantert skader da jeg var hos dr.Stokke var jeg superglad og trodde jeg få skulle få hjelp videre. Saken var en helt annen, for jeg ble fortsatt ikke trodd og jeg fikk ingen hjelp. Jeg ble fortalt at skadene ikke fantes og selv om jeg visste at det ikke var sant så begynte en liten del av meg å tvile. Og i mine tyngste stunder så tvilte jeg veldig på meg selv. Det gjør meg veldig sint å tenke tilbake på. Tenk at de fikk meg til å tvile på meg selv?

Alle de søvnløse nettene jeg gråt meg i søvn. Alle dagene jeg brukte på å søke etter folk som kunne hjelpe. Alle gangene jeg skrek i fortvilelse for det var så vondt og jeg følte at jeg aldri ville se et lys i enden av tunellen. Jeg var så desperat etter at noen skulle tro meg. Det var ikke nok at bare jeg visste.

Selvfølgelig viste jo nakkeskadene på bildene.

Før jeg dro for å ta Upright MRI i Tyskland i fjor, så var jeg helt nervevrak. Jeg snakket om det konstant med Huy. "Tenk om de ikke finner noe, tenk om jeg har vært gal hele tiden?". Jeg husker noe av det siste jeg sa til Huy før jeg skulle ta bildene var at hvis det ikke viste noe måtte han ringe til et metalsykehus og legge meg rett inn når vi kom hjem til Norge. For hvis jeg hadde innbilt meg disse smertene siden jeg var 11 år så var jeg totalt gal og trengte hjelp.

Selvfølgelig viste jo nakkeskadene på bildene. Jeg husker jeg klemte dr. Fōrg etter timen, men jeg gåt når jeg gikk ut av kontoret. Jeg husker jeg følte et enormt sinne. Alle disse årene med fortvilende smerter uten å få svar. Det tok en god stund før jeg klarte å legge fra meg dette sinnet. Kanskje det aldri helt forsvant, for jeg er fortsatt bitter og sint på norsk helsevesen.