Dagen som forandret livet mitt for alltid

25.04.2017

Det føltes jo som hvilken som helst annen dag.

Jeg tittet ivrig ut etter den røde bilen til foreldrene til bestevenninnen min. Moren skulle kjøre oss til skolen og storesøsteren ble med. De var alltid litt seint ute, men alltid tidsnok til at vi rakk skolen.

Som barn gjorde jeg alltid det vennene mine gjorde. Jeg likte ikke rollen som leder i det hele tatt og følte meg tryggest i skyggene. Vi pleide ikke alltid ha belte på oss når vi ble kjørt til skolen, det var jo ikke lange strekningen... det var ikke like strengt på den tiden som det er nå. I dag er jo bilbelte en selvfølge uansett hvor man skal og takk og lov for det.

"Har du på deg belte?" spurte jeg.

"Ja" sa hun og nikket.

Jeg tok på meg mitt og. Hadde hun svart nei hadde jeg ikke tatt det på. Skjebnen skulle ha det til at det var det som reddet livet vårt den dagen, for minutter etter på så smalt det.

Bilen vi satt i stod i ro og blinket til venstre inn mot butikken. Bilen bak oss så ikke at vi stod i ro og kjørte rett i baken på oss. Vi havnet over i det andre kjørefeltet hvor vi ble påkjørt at motgående bil. Vi ble stående å snurre rundt. Moren til min venninne og søsteren begynte å skrike. Jeg husker ikke hvem som skrek først, men venninnen min og jeg begynte også å skrike.

Jeg husket den enorme smerten i nakken og hodet. Jeg husker at tankene var en eneste stor krøll. Og jeg husket glassbiter fra vinduet som var overalt. Jeg trodde først jeg hadde sukkerkorn i øyenbrynene, men forstod fort at det ikke var det.

Folk fra lokalbutikken kom springende ut. Jeg husker den første som møtte meg var en herlig mann som jobbet der, en som hadde kjent meg siden jeg var liten baby. Han var på gråten og så så bekymret ut. "Tenk at dette skulle skje med deg, Hannemor!" sa han og strøyk meg på kinnet. 

Jeg fikk låne en telefon og ringte til mamma. Jeg sa at det var noen som krasjet i oss og at hun måtte hente meg. Jeg prøvde å ikke gjøre henne bekymret. Det tok ikke mange minutter for hun kom. Hun fomlet med hendene i jakken når hun kom i mot meg. "Å kjære gud er det så ille?!" sa hun med skjelvende stemme. Ulykken var nok mye mer alvorlig enn noen av oss forstod.

Når bilen skulle kondemneres sa mannen som jobbet der at det var flaks at ingen satt baki bilen, for da hadde de vært død. Faren til min venninne sa at datteren og bestevenninnen satt baki bilen da ulykken inntraff. Mannen hadde blitt helt stresset og beklaget seg, men faren til min venninne sa at alt stod bra til med oss.

Så kanskje var ikke denne morgenen som alle andre likevel. Kanskje hvis jeg hadde kjent etter, så hadde jeg merket det i luften. Kanskje fuglene som sang prøvde å fortelle meg noe.

Eller kanskje bare var dette en helt vanlig dag som skulle vise seg å ødelegge livet mitt.