Dagen fra helvete

20.04.2017

Jeg har alltid vært ærlig med dere og jeg ser ingen grunn til å slutte med det nå. Jeg vil vise hvordan jeg har det på godt og vondt, og jeg vet at det er viktig for det er så utrolig mange andre som har det på på samme måte. Den samme smerten, fortvilelsen og håpløsheten.

Jeg kommer aldri til å glemme denne dagen. Denne dagen har vært en av de aller verste i mitt liv og jeg tror at den kom rett fra helvetes avgrunn. 

Buss fra Porsgrunn til Larvik. Tog fra Larvik til Oslo. Høres jo ikke så krise ut det, gjør det vel? 

Det hele begynte med at Huy var kjempedårlig på bussturen. Jeg satt på eget sete med Ariel og hun var superstresset for at Huy var dårlig. Hun ville bare bak til han hele tiden og det var anstrengende for meg å måtte prøve å roe henne ned. 

Vi kom oss inn på toget og jeg var helt ødelagt allerede da. Nakken var ubeskrivelig vond og ingenting hjalp. Det hjalp ikke å sitte. Det hjalp ikke å stå. Det hjalp ikke med nakkekragen, den gjorde det nesten verre. Når toget begynte var Huy så dårlig at han gikk på toalettet for å kaste opp. Når han kom tilbake kjøpte jeg en brus til han i håp om at det skulle hjelpe litt, men da han åpnet den sprutet det brus ut over absolutt alt. Klær, vegger og golv. Ariel bjeffet og peip, jeg hadde vondt og var fortvilt. Alt ble grusomt.

Huy måtte springe på toalettet og der var han i 2 timer. Han hadde spydd og spydd. Stakkars :( Han blir så utrolig dårlig av tog og buss. Jeg kunne jo ikke gå for å hjelpe han med noe heller, jeg måtte sitte med Ari. Og hun var urolig kontinuerlig i de to timene når Huy var borte. Når hun er urolig blir jeg helt i ubalanse og når jeg hadde så ekstreme smerter var det ingen god kombo. Jeg snakket med to utrolig hyggelige damer, det hjalp jo veldig på, men jeg hadde mest lyst å hoppe ut av toget å legge meg på togskinnene.

Huy kom ramlende ut av toalettet når vi ankom Drammen. Han var likbleik og krøyp sammen i setet. Ariel ble enda mer stresset.

Et av de veldig få øyeblikkene Ariel slappet av på turen. Hun la seg oppå beina til en ukjent jente.

Når vi kom til Oslo gikk vi noen korte minutter til hotellet. Jeg kjente at tårene presset på for jeg hadde så absurd sterke smerter. Når resepsjonisten da forteller at det er ikke lov med dyr her så reiv jeg av meg nakkekragen og begynte å hylgrine. Vi hadde jo sjekket så grundig opp i det før vi bestilte?!

Jeg klamret meg til resepsjonsdisken. Huy var rolig og sa "dette ordner jeg, Hanne. Det går fint". Snørret bokstavlig rant fra nesen min og jeg klarte ikke tenke. Ariel bjeffet. "Nå må vi bare gå Huy, nå må vi bare gå" hulket jeg. "Jeg klarer ikke mer, nå går det ikke. Vi må bare gå". Huy sa rolig at jeg kunne sette meg og at han kunne ta Ariel. "Gi_meg_Ariel" sa jeg og freste som et dyr. De som kjenner meg vet at jeg aldri setter meg på offentlige benker eller noe som helst, for jeg har litt issues med at jeg føler ting er skittent, men jeg satt meg ned midt på gaten og hylgråt. Ariel kom med labben for å trøste og en mann stoppet og sa "å nei, har det skjedd noe fælt her?". Jeg presset frem et smil blant tårer og snørr "det går greit, tusen takk". Han begynte å gå videre og jeg sa tusen takk en gang til, det var jo veldig hyggelig av han.

Jeg gikk inn igjen til Huy. Satt meg ned i en krok og knakk totalt sammen. Jeg klarte ikke kontrollere meg i det hele tatt. Mobilen til Huy var ødelagt og min var tom for strøm. Huy fikk låne nett fra den stakkars resepsjonisten på det ikke dyrevennlige hotellet og han fant et nytt. Dobbelt så dyrt, men fader heller. Hva skulle vi ellers gjøre?

Jeg har ikke tall på hvor mange blikk jeg fikk i Oslos gater der jeg gikk oppløst i tårer og sjanglet bortover.

Vel inne på det nye hotellet hadde ikke tårene tatt slutt. "Åh, går det bra med deg, frøken?" spurte den søte resepsjonisten. Vanligvis sier jeg jo ja eller at det går ok, men i dag fikk jeg bare hulket frem "jeg har så vondt".

Jeg satt meg ned i en sofa og Ariel klistret seg inntil beina mine. Vi måtte vente litt på rommet og Huy kom bort til meg og tok hånden min. Jeg ser at leppene hans skjelver. Der begynner han å gråte. Han prøvde å puste rolig inn og ut. Det hjalp ikke. Nå kom tårene for fullt for oss. begge. "Å neiii" sa jeg". "Jeg orker ikke at du gråter Huy, det er det tristeste i verden, hvorfor gråter du? Er du sliten? Har du fått nok?"

Jeg trodde han var sint og fortvilt etter oppførselen min, men alt han sa var "jeg gråter for du har så utrolige smerter". "Det er så forferdelig at du skal ha det sånn".

De bar opp en liten hundeseng til Ariel, og Huy og jeg kollapset på sengekanten begge to. Vi holdt rundt hverandre og bare gråt oss tom. "Dette er den verste dagen jeg har hatt" sa jeg. "Unnskyld for at jeg freste til deg og unnskyld for at jeg lot smertene gå ut over deg. Du er den siste personen som fortjener det. At du klarte å holde deg rolig og fattet, at du klarte å bære oss begge i dag, når du til og med var syk, det skjønner jeg ikke".

Vi gråt og klemte lenge. Etter litt skvatt jeg skikkelig av en høy lyd, og da begynte vi å le begge to. "Jeg trodde aldri jeg skulle le igjen" sa jeg.

Jeg håper de er flinke til å sminke på God morgen Norge, for her har de litt av en jobb!